Jeg er gammel!

Jeg må slutte å lese artikler som dette:

Fra Klikk.no

Om hvordan aldring av kroppen skjer fra 25 årsalderen. Jeg er jo en «gammel dame» på snart 29 (ja nå kommer alle over 29 til å hate, men det får bare være. Jeg hater når folk på 22 sier det samme).
Etter innlegget om hvor kule tingene var de hadde på Ellos, sa mannen min: «Kanskje det ikke er Ellos som har blitt kult, kanskje det er du som har blitt gammel».
Og jeg tenkte «Ånei, hva har jeg blitt?». For 5 år siden hadde jeg ledd av at jeg skulle bestille gardiner på Ellos, og syns klærne på Cubus blitt finere.
Noen 29 årskrise kommer jeg nok ikke til å få, for 27-28-29 er egentlig det samme (sier jeg til meg selv), det er slutten av 20-årene. Krisen fikk jeg da jeg ble 27 og ikke lenger var i midten av 20-årene, men i slutten.

Da jeg var 19 år husker jeg at jeg sa en gang at jeg var blitt for gammel til å feste hele tiden. Da lo de jeg sa det til (som var sånn 25), og sa «bare vent, du har jo ikke festet skikkelig enda en gang». De fikk helt rett. Nå, 10 år senere sier jeg det samme. Ingen ler. Sikkert fordi de tror på meg.

  Follow my blog with Bloglovin

Hundekjøring i Vadsø :)

Nå er det en stund siden jeg var der altså, men jeg kom aldri så langt at jeg blogget om det største (og siste) vi gjorde der, nemlig hundekjøring!

Jeg var i Vadsø for å besøke min kjære venninne Linn (som driver fagboggen Folkehelsearbeid) og hun viste meg det beste Vadsø kan by på 🙂 Utenom Nordlys, det glemte hun å vise meg. Jeg vet heller ikke om det var det beste av Vadsø hun viste meg, jeg så jo ingenting annet.
Vi var også i Njorgam, som er Vadsøs svar på Strømstad. Njorgam er, i forhold til Vadsø, slik Strømstad er i forhold til Fredrikstad. Det var altså MER harry enn Strømstad. Forstå det de som kan.

Flyturen til Kirkenes kan du lese om her. Det må også nevnes at flyet fra Kirkenes til Vadsø stopper underveis i Vardø. Det er 7 mil mellom Vardø og Vadsø og hver av flyturene tar 20 min. Og det kom folk på i Vardø! I Finnmark tar de ikke buss, de tar fly. Neste gang skal jeg ta fly fra Gardermoen til Rygge, og det er en lenger flytur enn fra Vardø til Vadsø.

Linn har blitt ekte russer-tøs og fått seg pelslue! Jeg fikk låne en. Jeg følte meg veldig øst-europeisk, og fin.

Det var en venn av Linn som drev med hundekjøring, og et vennpar av han som eide alle hundene (hvis jeg ikke husker helt feil). Det var desverre ikke nok snø til at vi kunne kjøre i slede, men de hadde noen 4-hjulinger vi kunne sitte på. Det så egentlig litt mer ut som om vi luftet 20 hunder hver, men de trakk faktisk en del også.

Linn har fått seg ny bestis.

Hundene var veldig søte. På avstand. Jeg er ikke noe hundemenneske, men jeg kunne se at de var søte. De var ganske gale, og full i energi.

Linn er ikke skeptisk i det hele tatt.
Jeg er veldig skeptisk og gikk kun med på dette bildet for å ikke være dårligere enn Linn.

Kompisen til Linn var veldig flau over at jeg kom med en Guess-veske med masse bling på, og spurte om  jeg ikke kunne legge den igjen i bilen. Hvis han er med Linn til Oslo en gang, skal jeg si at han må gå med Guess-veske med masse bling på, for det er sånn man gjør det i Oslo.
Men han var veldig grei altså (på ordentlig, ikke noe jeg skriver fordi han var flau over vesken min. Vi lo høyt av han, og la vesken i bilen, så det var ikke noe mer til det).

Nå er ikke jeg en kvinne av store ord, men det var fantastisk fint der ute. Turen varte vel på rundt en time, og selv om det ble litt kaldt i slutten så var det helt utrolig nydelig og fredelig.

Slik så det ut da vi kom tilbake. Begynte å bli mørkt kl 14.30 allerede.

Jeg satt bakpå kompisen til Linn. Og Linn satt bak på en 17åring som holdt på å lære å bli hundekjører. Ganske stilig at de bare sier kommandoene litt høyt, også hører den første hunden det. Den som er sjefen.

Etter dette var det på tide å dra hjem. Jeg mente jeg måtte være der 3 kvarter før, da lo alle av meg og sa nei du trenger bare å være der 10 minutter før. Kompromisset (og litt grining fra min side) ble 30 min før. Da var nesten ingen kommet på flyplassen. Jeg vet egentlig ikke om jeg vil kalle det en flyplass en gang, er en flystue. Det var et par bord med noen sofaer rundt der vi satt og ventet. Og hvis noen lurte på hvor flyet gikk fra:

.. så var det bare et alternativ. Skiltet til toalettet var likt, bare med bilde av en mann og dame.

Denne reklamen hang på flyplassen, og da smilte jeg litt for meg selv og tenkte at «ja, de har helt rett» 🙂

Brudebilde :)

Fra Ba.no

Da ligger brudebilde (selv om det er bilde av begge) av oss på ba.no 🙂 Trykk på linken under bildet for å komme til siden! Jeg fikk aldri bildet i avisen på bursdagen min da jeg var liten, så da får det bli brudebildet istedet. Eller jeg kan begynne å sende inn bilde av meg selv på bursdagen min nå.

Her er bildet som ligger ute:

Foto: Frost Studio

Ellos er ikke det det en gang var, og ikke jeg heller.

Fra Ellos.no

Jøss, de har jo faktisk ordentlige ting på Ellos. Jeg husker Ellos som kjipe, kjedelig klær som mamma bestilte som jeg ikke ville gå med da jeg var liten. Men nå har jeg kjøpt hattehylle, skohylle og gardiner! Også har de Zara Home.. wohhoo!

Nå kommer en av venninnene mine fra Bergen til å bli veldig bekymret her. Jeg fikk en bekymret telefon henne da jeg hadde kjøpt rekkehus i Ski. Hun var redd for at jeg skulle bli en sånn som bare snakket om gardiner og hus og hjem.
Men litt «sånn» har jeg jo blitt. Min kjære lo godt da jeg det eneste jeg kjøpte på flyplassen i Amsterdam var et par med grytekluter (som jeg i tillegg klarte å ødelegge ved å vaske på 60 grader, så så husmor var jeg tydeligvis ikke). Men de var veldig fine. Hvite med kuer på.
Det går an å ha fine gardiner, uten at det bare er det man snakker om. Akkurat som om det går an å ha fine barn, uten at det er det eneste man snakker om (ja, det går an), og ligge med fine menn uten at det er det eneste man snakker om (ja, det går an).

Det var forresten samme diskusjon for 12-13 år siden, men da gjaldt det sminke. Og vi sminker oss alle sammen idag (det var litt løgn, ikke alle jeg var med da gjør det)! Vi bare begynte å sminke oss (og kjøpe fine gardiner) litt senere enn alle andre.. Så derfor må jeg lese artikler som dette:

Nyeste nyttårsforsett: Slutte å unnskylde at jeg har blitt (elli)husmor! 😉

Gravid-mage

Nei, nei.. ikke min gravid-mage :-p Er ikke min tur helt enda. Dette bilde tok jeg av min lillesøster for ca 2 mnd siden. Da var hun 5 mnd på vei, hvis jeg ikke husker helt feil.
Jeg vet ikke hva det er i den hemmelige gravidekoden. Den koden som bare gravide forstår om hvor langt de er på vei. Den som er sånn 27+4.
Og i begynnelsen av desember kom en liten gutt til verden, 2 mnd for tidlig 🙂 Men alt går fint altså.
Ble ganske fornøyd med dette bildet, første gang jeg har tatt bilde av noen sin mage uten at det var på tull.
Jeg skjønner meg ikke helt på gravide heller, kanskje hvis jeg blir det en gang kommer jeg til å si like rare ting selv. Ting som «du får bare så vondt som du klarer å ha det» om fødsel, og «du får bare den ungen du klarer å ha » om unge-skrik, eller «hun var litt sjenert» om ultralydbilder hvor ansiktet ikke er så tydelig. Jeg har klart å holde meg alvorlig og ikke begynt å argumentere mot eller le, så har jeg ingenting å trekke tilbake hvis jeg noen gang skulle si sånne ting selv 😉
Vi vet jo alle hvor fælt det er å få stukket et kamera i trynet når man ligger der i livmoren og aner fred og ingen fare.
Min lillesøster hadde ihvertfall en nydelig mage 🙂

Reisebrev Singapore og Filippinene

Nå har vi nettopp kommet hjem fra 3 ukers deilig ferie i Singapore og Filippinene. Jeg tror jeg aldri har vært så klar for ferie noen gang. Har ikke hatt sommerferie på to år (selv om vi har hatt andre kortere ferier), så nå var det endelig på tide. Det var jo starten på være-voksen året mitt.

Singapore-kollasj

Første var vi 5 dager i Singapore. Det er en ganske kul storby, og veldig annerledes en resten av Asia. Ihvertfall de landene i Asia jeg har vært i (Malaysia, Thailand og Filippinene). Det er vel den byen hvor nordmenn får minst kultursjokk (med unntak av de som regner harry-tur til Strømstad som sommerferie).

Noe av det kuleste er at man kan ta tbanen to stopp også er du er Little India, og det er seriøst en lite India. Det er bare indere der, man kan spise kjempegod indisk mat og folk så rart på meg fordi jeg var utlending (i resten av Asia ser de rart på mannen min fordi han er høy og hvit).
Et stopp i en annen retning var Chinatown, og der var det bare kinesere og kinesiske hus. Og alle var like høye som meg, og ingen som stirret.

Vi hadde et 5 dager langt ete-gilde (ete betyr spise, ingen skal være dialekthemmet på denne bloggen) i Singapore. Det var ikke like billig som i andre deler av Asia, men med så mange verdensdeler samlet i en liten by så må man jo bare spise det man kan.
Det dyreste måltidet (som heller ikke var en spesielt spennende kulinarisk opplevelse) hadde vi i 57 etg på et hotell som heter Marina Bay Sands (i kollasjoen er det andre bilde ovenfra på venstre side). Det er samme hotellet som har det Infinity Pool’et som alle delte bilde av på Facebook for noen mnd siden (et infinity pool er et basseng uten kant på den siden hvor det er utsikt, men selvfølgelig er sikkerheten ivaretatt. Ingen skal være aldershemmet på denne bloggen heller).

Anda Beach-kollasj

Etter noen dager med julefering hos familien i Manila, gikk turen videre til en øy som heter Bohol. Det er ca 1 time med fly fra Manila. Der bodde vi på Anda Beach, og det var virkelig en øde sydhavsøy. Helt fantastisk. Der kunne vi ligge på stranden, og det var nesten ikke et menneske der.
Jeg gikk (for en gangs skyld) ut av komfortsonen min og tok dykkerkurs! Utenom å drive med standup er jeg egentlig ganske pysete. Men etter at jeg var på offshore sikkerhetskurs, fant jeg ut at undervannsaktiviteter ikke var så skummelt likevel.
Det var utrolig gøy å dykke. Jeg har jo hatt akvarie før, og nå var det som å være den lille mannen som slipper ut bobler i bunnen 🙂 (nei, jeg hadde ikke en sånn i akvarie mitt). De fleste fiskene var faktisk i akvariestørrelse, men de var så mange! og overalt. Jeg hadde ikke trengt å svømme rundt en gang. Jeg kunne bare sittet på bunnen og sett rundt meg, slik jeg pleide å stirre inn i akvarie før.
Vi så en fisk som var sånn 1 m lang, den så helt malplassert ut. Som en scene i en tegnefilm. Mannen min så også en sjøslange, men den så heldigvis ikke jeg.

Nyttårsaften satt egentlig standarden for mitt kommende være voksen – år. Det var buffet på stranden, og etter en lang dag med dykking og eksamen for dykkerlappen, sovnet jeg rundt kl 1.

Bohol og Panglao-kollasj

Dagen etter dro vi videre til en liten øy som heter Panglao, med broforbindelse til Bohol. Det tok ca 3 timer, men vi hadde sightseeing rundt på alle turistattraksjonene på Bohol, så det tok en halv dag.
Noen av de var verdt og se, andre kunne vi spart oss for. River Cruice for eksempel. Det var en turistfelle med den dårligste maten jeg noen gang har smakt.
Vi holdt på å hoppe over Butterfly Park. Men det gjorde vi ikke, og det var faktisk ganske kult. Jeg tok en del bilder med telelinse. Fordelen med telelinser er at man kan stå 5 meter unna. Sommerfugler er jo tross alt edderkopper med vinger på. Det var også en stor edderkopp der, som du kan se i kollasjen over.
To andre ting Bohol er kjent for, er verdens minste patter dyr og Chocolate Hills. Chocolate Hills var ikke sånn kjempeimponerende. Det var masse høye hauger som visstnok blir brune om sommeren. Men øglen vi så var kul.

Verdens minste pattedyr er også verdens søteste. De heter Tarsier, og ligner små forskredde Gremlins. Ikke søl vann på dem. Vi så en gammel som var ganske trøtt, og den så bare ut som en Gremlin, ikke forskrekket.

Og som vanlig savnet vi bare brød nå vi var vekke, og jeg spiser ikke en gang masse brød når jeg er hjemme. Men vi fant et sveitsisk resort som hadde en fantastisk frokost.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Var vi ikke alle slik en gang?

På facebook sirkulerer i disse dager et innlegg av bloggeren Inspirato som er både spennende, interessant og morsomt å lese. Her tar hun et oppgjør med de såkalte rosabloggerne om dagens outfit, deres oransjehet og mangel på selvinnsikt.

Etter å ha lest innlegget begynte jeg å tenke litt. Var vi ikke alle slik på ungdomsskolen og videregående?
Da mener jeg ikke at vi alle var rosabloggere, men vi var jo (ihvertfall de fleste av oss) i en eller annen form for identitetskrise. Jeg er nå 28 år og gammel nok til å le av hvordan jeg var i disse årene.

Sett bort i fra selve bloggingen, som ikke fantes da jeg var 15 år, så er karakteren den samme som da. Jeg selv var ikke en av disse, dette var de populære jentene. Men jeg hadde veldig lyst å være en av dem. Ihvertfal på ungdomsskolen. Det resulterte i noen veldig mislykkede sminkehendelser i forsøk på å imponere en eller annen gutt. Hvilken gutt det var endret seg fra uke til uke, ihvertfall i følge den ukentlige «5 på topp»-listen i skoledagboken min. Hvis jeg sammenligner mine «5 på topp»-lister med de andre jentene som gikk i 8a, vil jeg tro de er ganske sammenfallende.

For bare noen år siden var jeg veldig glad for at det ikke fantes digitalkamera på den tiden, men idag hadde det vært veldig morsomt å kunne dokumentere mengden av eyeliner som fikk meg til å se ut som Batman. Det så helt fint ut med en gang jeg tok det på. Mystiske sorte øyne. Lite visste jeg da om at en blyant-kajal har en tendens til  å bli gnidd utover. Ihvertfall om du måtte spisse den to gangen underveis mens du tok den på.

I 10. klasse hadde vi også Halloweenparty. Den gang som nå var det jentenes unnskyldning til å kle seg horete uten at noen kunne si noe på det. Men min og 2 venninners gode idè var at vi skulle kle oss ut som horer. Altså vårt kostyme var prostituert. I mamma sine alt for store støvletter, miniskjørt som minnet mer om et belte og ALL sminken jeg kunne finne var jeg klar for Halloweenparty i krypten under kirken til den katolske skolen jeg gikk på. Uheldigvis ble det her tatt bilder, som sirkulerte rundt i klasserommet til de havnet i hendene på en av lærerne og vi ble kalt inn på møtet med rektor.
Akkurat de bildene er jeg glad for ikke finnes i den digitale verden.

På videregående vokste disse skikkelsene, som vi idag ville kalt rosabloggere, ordentlig frem. Jeg kunne like gjerne vært en av disse, men da hadde jeg funnet meg en gjeng med heavy metal-rockere å være med istedenfor. Så jeg gikk rundt i joggebukse og uten sminke, men vi lo godt av disse. De som «sønnet» seg, og faktisk brukte det som verb. «Ta solarium» for dem som ikke var med på terminologien. De gikk med matchende hårbånd, dongri-skjørt og pastellfargede skjorter. De trente, spiste sunt og fikk gode karakterer. De hadde sikkert mye bedre fremtidsutsikter enn meg, om noen skulle gjettet hvor vi var 10 år etter videregående. Og de brukte sminke. Masse sminke, som var påført i et rom uten dagslys og tydeligvis foran et speil hvor kun selve ansiktet viste. For det var alltid fargeforskjell på ansiktet og halsen. Denne sammen kategorien fantes også uten de gode karakterene, men de typiske «rosabloggerne» var vel å finne i begge. Selv om de ikke enda har sett innsiden av en nattklubben, så har de nok sett innsiden av doskålen lørdag kveld/søndag morgen likevel.
Det kvalifiserer til å kunne kalle seg partyjente.

Det var også andre grupperinger; De som gikk på tegning form og farge, med englevinger og rosa hår. Geekene som spilte dataspill, rollespill og lå i telt utenfor kinoen for å få billetter til Ringenes Herre og det var oss. Vi som selv syntes vi var mye kulere enn alle de andre, for vi hadde «skjønt» det. Vi skulket skolen, vi røykte og vi hang med ungdommer som bodde i fosterhjem og vi syns de var kule fordi de turde å droppe ut av ungdomsskolen. Hun ene som var nesten 18, hadde planer om å adoptere to av de andre ungdommene på 14 som bodde i samme hjem. Da skulle de tre bo sammen og alt skulle bli så bra.

Etter en periode totalt uten sminke og med bare stygge klær, møtte jeg hun som har vært min beste venninne siden. Vi ville være rockete OG pen samtidig. Avril Lavigne er vel et ganske bra bilde på hvordan vi ville være. Rølpejenter med sminke. Vi endte faktisk opp i festival-avisen til Roskilde på grunn av stilen vår. Hvis jeg hadde hatt blogg, hadde det vært en frike-blogg.

Hvor vil jeg med dette?
Egentlig bare vise at ting ikke er så annerledes nå som for 15 år siden, «da jeg var ung». Det eneste jeg ser har endret seg er tilgangen på teknologi og sminke, og førstnevnte gjør det lettere for oss andre å se. Det må jo være en antropolog sin drøm, ihvertfall om de skal studere tenåringsliv. For sånne som meg, avhengig av sosialpornografi, er det også en drøm. Jeg kan studere, granske og le av disse vesenene som gir næring til i mitt eget sosiale studie og i tillegg er det akkurat det de vil.

Det er mange som sier at de kommer til å angre på dette når de skal ut å søke jobb om 8-10 år, men jeg tror ikke det er så farlig. Jeg har vært gjennom flere identitetskriser og endt opp som noe midt mellom, og med sterke moderasjoner selvsagt, som de fleste andre. Noen går fortsatt med flammemønster på t-skjortene sine eller har enda ikke lært å sminke seg, men det hører til minoriteten.
Om 8-10 år har «alle» vært på internett gjennom barndommen og ungdomsårene. De første stakkarne i Paradise Hotel og rosablogging har nok slitt litt, men en fremtidig arbeidsgiver som skal ansatte en 20åring i sin første jobb vil nok kanskje tenke at hun la ut fyllabilder selv da hun var tenåring.

Det hadde vært morsomt å lese om hvem som var «rosabloggerne» på på andre tidspunkt enn i 1999, men jeg tviler på at identitetskriser og ungdommers behov for eksponering har endret seg veldig.

Utsikter for 2013

Godt nyttår alle sammen 🙂
Har vært litt treig på bloggingen i det siste, men nyttårsforsettet mitt får være at jeg skal blogge mer. Det er det fine med nyttårsforsetter; man prøver så godt man kan, men det er ingen som skyter deg om du ikke klarer det. Det er ikke en gang noen som forventer at du skal klare det, og de fleste ler bak ryggen din. Det siste kommer selvfølgelig litt an på hvilket fortsett du har. Men dette er noe du bør tenke over før man offentliggjør det (på facebook).

2012 var mitt «bli voksen»-år. Jeg begynte i første «ordentlige» 100% stilling, jeg giftet meg, gjorde ferdig mastergraden og flyttet inn i rekkehus i Ski. I den rekkefølgen.
Da tenker jeg 2013 får bli mitt «være voksen»-år. Det første av forhåpentligvis mange. Det høres jo ikke så veldig spennende ut, men jeg har alltid hatt alt for mange jern i ilden, så kanskje i år kan jeg finne en fin balanse mellom venner/jobb/trening/hobbyer 🙂 Standup er jo også en av hobbyene mine, men jeg merker at det er litt vanskelig å få til med full jobb. Så det blir nok mer blogg fremfor mer standup ihvertfall en stund fremover.
Jeg får se hvor lenge det går uten at oppmerksomhetsbehovet tar over. Det kommer jeg nok aldri til å vokse fra. Selv om det neppe er like sjarmerende når jeg er 45. Forhåpentligvis ser jeg ut som om jeg er 35 da (det er ihvertfall planen min), og kanskje slipper litt lettere unna.

Det er litt flaut å innrømme det. Men jeg har blitt en «sånn». Jeg vil ha det fint hjemme, og jeg liker å lage god mat. Jeg er ikke helt «der» enda at jeg sier jeg er interessert i interiør, og cupcakes kommer jeg nok aldri til å lage (men noen må ta meg på det hvis jeg plutselig legger ut et bilde. Det er en viss sjangse for at det blir 2013, kanskje 2014).
Lysten til å ha det fint hjemme begynte nok i forrige leilighet. Det var min lille jente-kåk. Men som student som eide egen leilighet var ikke økonomien helt på topp, og den var (nesten) sånn som jeg ville ha det til visningen da jeg skulle selge..

Soverommet i gamle leiligheten min
Bitte lille stuen med sitteplass til 1,5 person (+1,5 på bardisken)

Da hadde jeg 36 kvm, nå har vi 143. Så det er litt mer å innrede. Men nå er jeg voksen, så det er viktig å ha et møblert hjem.

Det var noen bilder fra fra 2011. Gjør seg bra i et innlegg om 2012. Jeg får poste to bilder fra 2013 for å jevne ut?

Litt daff i solen ja!

Og frem til neste innlegg kan dere lure på hvor jeg har vært 😉

– God jul og godt nytt år (litt på etterskudd) fra meg! –

Blogglisten

Da har vi flyttet inn i Finstad Hageby! :-D

Jeg hadde tenkt å blogge «masse» (ihvertfall litt) fra når vi flyttet og legge ut bilder fra huset. Men fy (uten påfølgende banneord) så mye stress det er med å flytte!
Og ikke en gang nå, en uke etter overtagelsen er det noe som er i en sånn tilstand at jeg kan legge ut bilder av det. Jeg tok et inne på hver av soverommene, men måtte peke mobilen oppover mens jeg tok bilde, så ikke berget av boss/rot var synlig.

På soverommet er det 4 meter med skyvedørsgarderobe (Hurra!), hvor hver del kom innpakket, så det sier seg jo selv at det er en del boss. Eller søppel som det heter her på østlandet.
Jeg trodde aldri jeg skulle si dette. Ihvertfall ikke etter å ha bodd nesten 1,5 år i en leilighet omtrent uten skapplass. Men 4 meter er ikke nok. Vi trenger mer.
Ble ganske fornøyd med fargen på soverommene da. Jeg skal ikke bare klage på nytt hus, hehe. I natt kan vi sannsynligvis sove inne på soverommet også, og ikke inne på kontoret.

Jeg må og venne meg til å gå i trapper. Jeg har tatt med selv i å tenke at jeg ikke gidder å gå ned/opp og hente noe. Men sånn er ikke lov å tenke. Det er et luksusproblem.
Det er det også når man tenker at det er for langt mellom vasken og steketoppen. Før hadde vi vask komfyren. Ikke helt, men nesten.

Så nå begynner forstadseventyret vårt også. Til sommeren skal jeg stå på terassen og vinke til naboene. Jeg tror det er det man gjør i rekkehus. Sist jeg bodde i rekkehus var jeg et barn. Og de har litt andre arbeidsoppgaver enn voksne i rekkehus. Den eneste «malen» jeg har er Frustrerte fruer. Det er ihvert en forstad, om enn ikke rekkehus. Vi har ingen barn, så det er ingen å følge på fotballtrening eller bake kake til. Så noen av forstads-pliktene slipper jeg unna enda.