Ukategorisert

Gravid og lupus

Jøss, der var jeg jo ute av både gravidskapet og ehh.. medisinskapet (?) på en gang, hehe. Jeg har aldri skrevet noe særlig om sykdommen jeg har, på samme måte som jeg ikke forteller alle og enhver det med mindre det er nødvendig. Rett og slett fordi jeg er veldig lite syk, og da har jeg ikke lyst på bli sett på som en «sykdom». Noe man fort blir.

Jeg har en sykdom som heter lupus (SLE, som er en autoimmun bindevevssykdom), og hvis man googler det finner man veldig mye rart. Men sannheten er at det er veldig forskjellig fra person til person, og det er også vanlig at den brenner ut etter noen år og det har det gjort med meg. Jeg var veldig mye syk og lå på sykehus fra jeg var 19-23 år. Da var jeg også så uheldig at medisinene jeg hadde fått ødela hofteleddene mine, så da jeg var 24 og 25 fikk jeg nye proteser i begge hoftene mine. Etter det har jeg faktisk ikke vært noe syk eller ligget på sykehus. Jeg har litt revmatiske plager i ledd innimellom og får lettere senebetennelser enn andre, også blir jeg fortere sliten. Men jeg tror jo også at andre folk ikke blir sliten, og syns det er driturettferdig når jeg er det. Jeg har til tider hatt 3 jobber ved siden av studiene, så det er jo egentlig ikke rart at man blir sliten innimellom av det.

Selv om jeg ikke er syk nå, så har jeg fortsatt antistoffer i blodet som gjør at jeg må følges ekstra opp i svangerskapet. Eller faktisk måtte jeg på en kontroll før jeg ble gravid også, hos revmatlogen, for å se at alt var stabilt og hvilke antistoffer jeg hadde som kunne være farlig for barnet. Jeg hadde heldigvis ikke de verste, men jeg hadde en type (anti-SSA) som gjør at det er økt sjangse for hjerteblokk hos fosteret. Men det følges nøye opp med ultralyd på Rikshospitalet annenhver uke, og at fastlegen lytter på hjertelyden de ukene jeg ikke er på sykehuet. Det er også økt sjangse for oppbluss av sykdommen min, så derfor tar jeg det helt med ro, stresser ikke og reiser ingen steder. I tillegg er det større sjangse for at ting går galt, men nå er det kommet såpass langt at de sier alt ser fint ut.

Så hvis noen spør om vi har vært på ultralyd:

IMG_4307blogg

Ja, det har vi.

Så derfor var jeg altså 5 måneder på vei før jeg begynte å fortelle det til folk flest, og jeg føler vel fortsatt det er litt som å fortelle folk at du skal på jobbintervju. Men når det er så varmt som det har vært det siste, så er det litt vanskelig å gå rundt i store gensere, hehe. Ble litt fornærmet da jeg fikk vite at naboen hadde spurt mannen min om jeg var gravid.

Merker jeg har hatt, og har fortsatt, litt problemer med å forholde meg til det som skjer. Men det er litt fremskritt ihvertfall. Jeg har begynt å si h*n istedenfor «det», og vi har fått kjøpt inn ganske mye ting (selv om det er mest jeg og mannen som er veldig praktiske av oss, hehe). Så endelig kan jeg også glede meg litt 🙂