Var vi ikke alle slik en gang?

På facebook sirkulerer i disse dager et innlegg av bloggeren Inspirato som er både spennende, interessant og morsomt å lese. Her tar hun et oppgjør med de såkalte rosabloggerne om dagens outfit, deres oransjehet og mangel på selvinnsikt.

Etter å ha lest innlegget begynte jeg å tenke litt. Var vi ikke alle slik på ungdomsskolen og videregående?
Da mener jeg ikke at vi alle var rosabloggere, men vi var jo (ihvertfall de fleste av oss) i en eller annen form for identitetskrise. Jeg er nå 28 år og gammel nok til å le av hvordan jeg var i disse årene.

Sett bort i fra selve bloggingen, som ikke fantes da jeg var 15 år, så er karakteren den samme som da. Jeg selv var ikke en av disse, dette var de populære jentene. Men jeg hadde veldig lyst å være en av dem. Ihvertfal på ungdomsskolen. Det resulterte i noen veldig mislykkede sminkehendelser i forsøk på å imponere en eller annen gutt. Hvilken gutt det var endret seg fra uke til uke, ihvertfall i følge den ukentlige «5 på topp»-listen i skoledagboken min. Hvis jeg sammenligner mine «5 på topp»-lister med de andre jentene som gikk i 8a, vil jeg tro de er ganske sammenfallende.

For bare noen år siden var jeg veldig glad for at det ikke fantes digitalkamera på den tiden, men idag hadde det vært veldig morsomt å kunne dokumentere mengden av eyeliner som fikk meg til å se ut som Batman. Det så helt fint ut med en gang jeg tok det på. Mystiske sorte øyne. Lite visste jeg da om at en blyant-kajal har en tendens til  å bli gnidd utover. Ihvertfall om du måtte spisse den to gangen underveis mens du tok den på.

I 10. klasse hadde vi også Halloweenparty. Den gang som nå var det jentenes unnskyldning til å kle seg horete uten at noen kunne si noe på det. Men min og 2 venninners gode idè var at vi skulle kle oss ut som horer. Altså vårt kostyme var prostituert. I mamma sine alt for store støvletter, miniskjørt som minnet mer om et belte og ALL sminken jeg kunne finne var jeg klar for Halloweenparty i krypten under kirken til den katolske skolen jeg gikk på. Uheldigvis ble det her tatt bilder, som sirkulerte rundt i klasserommet til de havnet i hendene på en av lærerne og vi ble kalt inn på møtet med rektor.
Akkurat de bildene er jeg glad for ikke finnes i den digitale verden.

På videregående vokste disse skikkelsene, som vi idag ville kalt rosabloggere, ordentlig frem. Jeg kunne like gjerne vært en av disse, men da hadde jeg funnet meg en gjeng med heavy metal-rockere å være med istedenfor. Så jeg gikk rundt i joggebukse og uten sminke, men vi lo godt av disse. De som «sønnet» seg, og faktisk brukte det som verb. «Ta solarium» for dem som ikke var med på terminologien. De gikk med matchende hårbånd, dongri-skjørt og pastellfargede skjorter. De trente, spiste sunt og fikk gode karakterer. De hadde sikkert mye bedre fremtidsutsikter enn meg, om noen skulle gjettet hvor vi var 10 år etter videregående. Og de brukte sminke. Masse sminke, som var påført i et rom uten dagslys og tydeligvis foran et speil hvor kun selve ansiktet viste. For det var alltid fargeforskjell på ansiktet og halsen. Denne sammen kategorien fantes også uten de gode karakterene, men de typiske «rosabloggerne» var vel å finne i begge. Selv om de ikke enda har sett innsiden av en nattklubben, så har de nok sett innsiden av doskålen lørdag kveld/søndag morgen likevel.
Det kvalifiserer til å kunne kalle seg partyjente.

Det var også andre grupperinger; De som gikk på tegning form og farge, med englevinger og rosa hår. Geekene som spilte dataspill, rollespill og lå i telt utenfor kinoen for å få billetter til Ringenes Herre og det var oss. Vi som selv syntes vi var mye kulere enn alle de andre, for vi hadde «skjønt» det. Vi skulket skolen, vi røykte og vi hang med ungdommer som bodde i fosterhjem og vi syns de var kule fordi de turde å droppe ut av ungdomsskolen. Hun ene som var nesten 18, hadde planer om å adoptere to av de andre ungdommene på 14 som bodde i samme hjem. Da skulle de tre bo sammen og alt skulle bli så bra.

Etter en periode totalt uten sminke og med bare stygge klær, møtte jeg hun som har vært min beste venninne siden. Vi ville være rockete OG pen samtidig. Avril Lavigne er vel et ganske bra bilde på hvordan vi ville være. Rølpejenter med sminke. Vi endte faktisk opp i festival-avisen til Roskilde på grunn av stilen vår. Hvis jeg hadde hatt blogg, hadde det vært en frike-blogg.

Hvor vil jeg med dette?
Egentlig bare vise at ting ikke er så annerledes nå som for 15 år siden, «da jeg var ung». Det eneste jeg ser har endret seg er tilgangen på teknologi og sminke, og førstnevnte gjør det lettere for oss andre å se. Det må jo være en antropolog sin drøm, ihvertfall om de skal studere tenåringsliv. For sånne som meg, avhengig av sosialpornografi, er det også en drøm. Jeg kan studere, granske og le av disse vesenene som gir næring til i mitt eget sosiale studie og i tillegg er det akkurat det de vil.

Det er mange som sier at de kommer til å angre på dette når de skal ut å søke jobb om 8-10 år, men jeg tror ikke det er så farlig. Jeg har vært gjennom flere identitetskriser og endt opp som noe midt mellom, og med sterke moderasjoner selvsagt, som de fleste andre. Noen går fortsatt med flammemønster på t-skjortene sine eller har enda ikke lært å sminke seg, men det hører til minoriteten.
Om 8-10 år har «alle» vært på internett gjennom barndommen og ungdomsårene. De første stakkarne i Paradise Hotel og rosablogging har nok slitt litt, men en fremtidig arbeidsgiver som skal ansatte en 20åring i sin første jobb vil nok kanskje tenke at hun la ut fyllabilder selv da hun var tenåring.

Det hadde vært morsomt å lese om hvem som var «rosabloggerne» på på andre tidspunkt enn i 1999, men jeg tviler på at identitetskriser og ungdommers behov for eksponering har endret seg veldig.

1 Comment

  1. Ja, de der rosabloggerne kan jeg kaste opp på. De er så mange og de har så mange følgere og de skriver bare dritt. Nei, nå er jeg slem. Men det er godt at noen tar et oppgjør med dem. 😉

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *